 |
|
|
 |
|
|
|
 |
|
Mamma Mau fra Egypt
En gang for mange mange år siden da Moder Jord var ganske ny, og før egypterne kunne lese og skrive, bodde det et vakkert pikebarn alene i en jordhytte øverst i Nildalen. Hun var på alle måter sunn og frisk, men et lyte hadde hun. Hun var stum.
Moren til barnet hadde hatt henne hos seg til barnet var 10 år, men da var det noen menn i landsbyen de bodde i som oppdaget at hun nok forsto alt som ble sagt, men ikke kunne si et eneste ord selv. Alle trodde de at en ond ånd hadde tatt bolig i henne og drevet ordene ut. Så redde var de for at den onde ånden også skulle gjøre dem selv stumme, at de en dag brøt seg inn i morens hus og rev barnet ut av armene hennes. Barnet hev de opp på ryggen av en topuklet kamel og drev dyret med skrik og skrål oppover Nildalen. Ved grensen til Nubia, der det vokste et morbærtre og rant en liten elv, kastet de henne på jorda og red vekk så fort de kunne.
Barnets mor satt fortvilet igjen i huset sitt og sønderslet klærne sine i sorg over barnet som var røvet fra henne. Men så fattet hun seg og begynte å lete etter noen små svært sjeldne og svært vakre stener på bunnen av Nilen. For 200 slike stener kunne hun få byttet til seg en temmet kamel og reise etter barnet sitt. For å gå til Nubia gjennom tørt ørkenland, det var ikke å tenke på. Bare en kamel med to pukler fulle av vann kunne greie turen dit. Hver morgen vasset moren ut i elva for å se om strømmen hadde ført med seg noen av de sjeldne stenene. De stenene hun fant, gjemte hun i en leirkrukke i et hemmelig hull i jordgulvet og dekket det til med en flat stein og en papyrusmatte.
Barnet hennes bygget seg en hytte av jord, gress og siv mellom morbærtreet og elva. Av tråder som silkeormen spant i morbærtreet, vevet hun tøy. Det svøpte hun rundt seg mot kulda om natta og mot den sviende sola om dagen. I en sedertreskog fant hun brenne til ild, og urter og bær til mat. Det eneste hun manglet var salt. Men av sin mor hadde hun lært krukkemakerkunsten. Derfor bygget hun en brennovn til leirkrukker, hentet opp myk våt leire fra bunnen av elva i en silkeduk og dreide store og små krukker, den ene vakrere enn den andre. De ferdige krukkene stilte hun under morbærtreet.
Tretten ganger i året, når månen sto full, kom en kameldriver forbi på vei fra Nubia til Egypt med krydder. Han tok med seg krukkene hennes til Giza og la igjen lerretsposer med salt på tilbakeveien til Nubia.
Som tiden gikk følte barnet seg mer og mer ensomt i hytta ved morbærtreet. Hverken kameldriveren eller noen andre turde å komme helt fram. De eneste som turde det, var noen sultne, gule ørkenrotter. Noe særlig til selskap var ikke ørkenrottene. Det eneste de var ute etter var å spise opp silkespinnerne i morbærtreet. Barnet som nesten var blitt en ung kvinne, måtte hver kveld kjeppjage de frekke rottene.
En kveld hun satt ved bålet sitt og voktet over morbærtreet og lengtet etter selskap, kom en vill katt listende ut av nattemørket. Katten ristet og skalv slik av kulde at hun knapt greide å stå på bena. Da hun merket varmen fra bålet, listet hun seg så tett inntil som hun bare kunne uten at pelsen svidde seg. Der satt hun og stirret gjennom flammene på kvinnen som satt på den andre siden. Kvinnen satt helt stille for ikke å skremme bort villkatten.
Natt etter natt kom villkatten tilbake for å varme seg. Den unge kvinnen lot henne få sitte i fred på den andre siden av bålet. Ja, hun begynte etterhvert å glede seg til at katten skulle komme. For hver kveld som gikk, våget villkatten seg litt nærmere, helt til hun satt ved siden av kvinnen og lot seg klappe til hun mol av velvære.
En kveld tok katten mot til seg og hoppet opp i fanget hennes. Fra den kvelden delte kvinnen husvære med katten. Som takk jaget katten vekk hver eneste gule ørkenrotte.
Slik fikk kvinnen verdens første tamme katt.
På den måten gikk noen nye år. Den unge kvinnen ble helt voksen, og så vakker at hadde hun bodd blant folk, ville frierne ha stått i lange køer.
En dag kom en ung ukjent kamledriver fra det indre Nubia forbi. Da han så henne stå i måneskinnet og dreie den ene krukken smekrere og vakrere enn den andre ut av uformelige gule leirklumper, forelsket han seg i henne. Så betatt ble han av de vakre mørke øynene hennes, at han glemte både munn og mæle og bare så og så. Men da sola rant i øst og de hadde sovet sammen ute i den lyse måneskinnsnatta, ville han vite hva hun het.
Den unge kvinnen bare ristet på hodet sitt og pekte på munnen sin. Da forsto den unge kameldriveren at hun var stum. Som alle de andre trodde han hun var besatt av en ordspisende ond ånd. Dermed rømte han sin vei så fort kamelene hans klarte å løpe.
Ni måneder senere fødte kvinnen et friskt og sunt pikebarn som hun kalte Isis.
Til sin store sorg kunne hun ikke tale med Isis, bare høre. Men barnet var stumt. Det sa ingenting. For det hadde aldri hørt et ord i hele sitt liv og visste ikke at de fantes.
Når den unge moren var ute og hentet vekster til mat, vann til drikke og leire til krukkene sine, passet katten barnet.
En ettermiddag moren kom hjem, sa barnet:
- Mau!
Moren ble så glad at hun kastet barnet høyt opp i lufta av fryd, sånn kilte det i maven. Nå visste hun at barnet hennes ikke var stumt. For på egyptisk betyr mau mamma. Men hun kunne ikke skjønne hvordan Isis hadde lært det.
Da det grydde av dag neste morgen, og katten kom tilbake fra en nattlig jakttur, pekte barnet på katten og sa:
- Mau!
Og katten hun sa:
- Mau!
Da tok moren en spiss sedertrespinne og tegnet seg selv på gulvet og pekte på katten.
- Mau, sa barnet.
Og Mau ble katten hetende på egyptisk.
Lenge kunne barnet bare si Mau, og Mau sa det hver gang det så katten og hver gang det så moren. Men moren ville så fryktelig gjerne bli kjent med barnet sitt og vite hva det følte og tenkte om både det ene og det andre. Med sedertrespinnen begynte hun å risse inn bilder på jordgulvet av hvert eneste ord hun visste om. Så ga hun barnet en annen sedertrespinne slik at det kunne risse bilder tilbake. På den måten satt de og tegnet ord til hverandre i mange dager. Men så ble det hardstampede jordgulvet i hytta forferdelig oppskrapet. Løs jord og grus skitnet til overalt. Da fant barnet på å banke halvstiv krukkeleire flat og risse ordbildene inn i den.
Slik fikk Isis verdens første tavle.
I 10 år levde moren og barnet og katten alene i hytta. For å besøke dem turde ikke egypterne på grunn av den onde ånden. Men mormoren til barnet visste at det med den onde ånden bare var overtro. Etter 10 år, da hun var blitt nesten blind av å gå å stirre ned i det blinkende vannet, hadde hun 200 stener i leirkrukken sin. Straks byttet hun til seg en kamel av kameldriveren fra Nubia. Da han fortalte henne at han hadde sett et lite barn springe og leke med en katt utenfor hytta ved morbærtreet, gledet hun seg enda mer til å reise. For at det var hennes eget barnebarn, det skjønte hun.
I stekende sol red hun i tre dager sammen med den nubiske kameldriveren. Han viste henne vei, men helt fram ville han ikke, hvor mye hun enn gråt og ba.
Men den unge kvinnen hadde sett kamelkaravanen gjennom et firkantet luftehull i hytta, og da hun så en eldre kvinne skille seg ut av flokken og usikker bli sittende på kamelen, tegnet hun fort to katter etterhverandre på en leirtavle og viste Isis.
- Mau Mau, ropte Isis og sprang ut for å møte mormoren sin. Mormoren gråt av glede da hun hørte at barnet kunne navnet hennes.
Isis førte kamelen med mormoren på helt fram til hytta. Inne i hytta ga Isis hennes straks en leirtavle mellom hendene. Mormoren snudde og vendte på den og følte på de små innrissede bildene. Da hun skjønte at datteren og barnebarnet snakket med hverandre med små rissebilder, lærte hun Isis å sette lys på bildene. For selv om mormoren ikke kunne se bildene men øynene, kunne hun føle rissene med fingrene.
Slik ble lille Isis det første egyptiske barnet som lærte å skrive og lese.
Da Isis ble voksen og kunne snakke så godt som noen, red hun ned i Nildalen på kamelen. Alle hun møtte lærte hun kunsten å lese og skrive. Overalt hvor Isis kom, ble hun tatt imot som en dronning og æret og hedret som en Gudinne. Så stor pris satte egypterne på den nye oppfinnelsen, at de kalte billedskriften for "De hellige rissninger". Ved hoffet ble det opprettet en hoffskole som skulle utdanne skrivere, og det yrket ble det mest ettertraktede i hele Egypt.
Til Gudinne Caisssa
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|